Martins historie

Jeg aner ikke når det begynte. Jeg må ubevisst ha nektet å innse det en god stund. Tanken slo meg aldri. Og når den først gjorde det, nektet jeg å ta det inn over meg. Inkontinens? For noe tull! Det skjer bare med gamle menn, og jeg er ikke gammel.

Først brukte jeg papir i undertøyet. Det var bare noen få dråper, så jeg kunne fint klare meg slik frem til neste toalettbesøk. Etter en stund begynte jeg imidlertid å bruke truseinnleggene til kona mi. De var selvklebende og holdt seg på plass i undertøyet, men de absorberte ikke så mye. Dessuten bekymret jeg meg for lukt.  

Situasjonen gjorde meg mer og mer selvbevisst og selvtilliten min fikk seg en knekk. Jeg begynte å trekke meg tilbake fra kona mi. Jeg sørget for at vi gikk til sengs på forskjellige tidspunkter. Det var helt uaktuelt å være intim.

Til slutt fant jeg styrke til å fortelle henne om det. Det forandret alt. Men ikke på den måten jeg trodde. Jeg vet ikke helt hva jeg forventet. Kanskje at hun ville synes jeg var mindre mandig, men det første hun sa til meg var at hun var lettet over at jeg ikke hadde en elskerinne! Ha! Kan du tro det? Dette har faktisk ført oss nærmere hverandre. Å ha noen å snakke med utgjorde en stor forskjell.

Hun fikk meg til å gå til legen, som undersøkte meg og testet meg for prostatakreft. Negativt. Han anbefalte øvelser, blæretrening og beskyttelse spesielt utformet for menn. Jeg har en pakke i skapet og de er helt klart mer komfortable enn truseinnleggene til kona mi. Jeg skulle ønske jeg ikke hadde ventet så lenge med å fortelle henne det, men bedre sent enn aldri. Det var en stor lettelse å fortelle henne det. Jeg innså at jeg ikke har noe å være flau over og at det finnes mange løsninger for urinlekkasje.